glemt

En til to ganger i uken går jeg til fysioterapaut. Først trener jeg på egenhånd, så ligger jeg på benken med varmepakning under nakken og tilslutt knar Betty opp diverse stive muskler. I dag kom hun aldri. Hadde hun glemt meg? Nei, det kan hun ikke ha gjort. Hun har det sikkert veldig hektisk i dag. Etter å ha kjedet meg veeldig lenge, gikk jeg tilslutt og spurte om det var lenge til hun kom. Skal si dama blei lang i maska! Hun hadde glemt meg... "Men du må jo komme og spørre etter meg om du har lagt lengre enn 20 min - og hvertfall 30!" Jeg lå der i 55 min. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Siden åtte års alderen har jeg vært allergisk. Jeg har til nå bare blitt verre for hvert år, men der finnes da mat jeg tåler og som ikke er så alt for vanskelig å få tak i, evt lage. Likevel har vi alltid måtte ta mat med når vi skal i familieselskap, for det er ikke lett for andre å huske at jeg er like allergisk denne gangen som sist. Evt at jeg kan spise bollene visst de bakes med olje og vann i stede for melk og smør. Det er lett å glemme det som ikke angår en selv.

Fra 1999-2004 gikk jeg på internatskole. Der kommer vi til duk og dekket bord tre ganger for dagen. Kan anbefales! ;) Kjøkkenpersonalet ble raskt kjent med meg og min diett, likevel hente det at de glemte meg - sånn en gang i blant når det var kaffimat eller grilling. Hva skal man si da? Host opp noe straks, for jeg vil også kose meg! Det er mennesklig å glemme... Og sårt å være den som blir glemt.

Noen ganger velger vi å glemme, andre ganger nekter vi. "Alt du sier kan og vil bli brukt i mot deg.." i en passende anledning. Ofte er det slik at vi tilgir og gjemmer, så vi kan trekke det frem seinere. Tenk hvilken befrielse det er at Gud tilgir og glemmer!

Det er mennesklig å feile. Gudommelig å tilgi.